Ti år i skapelsens makt

Når vet jeg at jeg lever min historie, som det står i ”Alkymisten”.
Er det når jeg drømmer om at jeg reiser meg opp fra stolrekken på fjerde rad, med klamme svette hender når lyden ifra de enorme høytalerne sier: The winner is: Berit Jeanette from Norway. Vinner på Oscar utdelingen i Hollywood som beste kostymedesigner, eller er det når maven vrir seg i krampe over de ufravikelige ti fakturaene som lyser med rød, fet kursiv i mot meg fra arkivhyllene på PC pulten?

Det beste jeg vet, er når jeg prøvestikker tåa ned i badekaret for å kjenne om vannet er passe varm. I omtrent en time fra nå av skal jeg bare nye et etterlengtet bad. Alle stearinlysene er tent. MP3 spilleren med hodetelefonene på, og meditasjonsmusikken flyter inn gjennom ørene og flørter vilt med fantasien. Kaldt drikke, og litt frukt er også på plass.

Nå begynner det.

Nå føler jeg den mektige kraften,........................

Fra ”Statsraaden” til ”Sølvrin”

Vi la til kai, og skolemusikken spilte i det fine været. Ordføreren holdt tale til tilskuernes jubel. Menneskene på kaia var iført gamle klær, og amerikakoffert. Barna hadde tykke bukser med tresko, og utgåtte skjorter eller islendere. Kvinnene var kledd i lange skjørt med forkle, og bluse, kofte og sjal. Mennene hadde utslitte dresser, eller gårds klær som lignet guttene sine.

Alle disse menneskene entret skipet, med amerikakoffertene, og kurver med mat og drikke.
Om kvelden hadde de fest nede på banjeren, (nederste dekket) og de danset etter gammel norsk folkemusikk. Fela levde sitt eget liv denne kvelden.

Hvorfor var alle disse menneskene om bord??
De feiret 150 års jubileet for utvandringen ifra Bergen til Amerika!Tenk at jeg skulle få lov til å ta del i noe så viktig.

Vi seilte videre til Bergen, og alle lystbåtene i distriktenelangs Sognefjorden fulgte oss mot Bergen. Det var et fantastisk skue. Jeg gikk ned til festen, og møtte en vakker eldre kvinne kledd i en vakker sort kjole, som var en original fra hennes familie fra slutten av 18 hundre tallet. Jeg tok bilde av henne, og hun hadde også en flott kyse som hørte til. Hun viste meg at nederst på skjørtet var det et teppe, på en ca 1.5 cm høyde som tok imot støv og skitt fra gulvet. På denne måten kunne hun ha så lang kjole, uten at falden nede ble ødelagt. ”Teppet” var sort så det var umulig å se at det var der. Det var en fantastisk smart ting å gjøre.

Vi hadde en koselig samtale, før jeg gikk tilbake til min køye. Jeg deltok en liten stund på festen. Hørte på musikken, og lyttet til de artige historiene som ble fortalt rundt bordet. Jeg syntes synd på en liten gutt, som datt ned den steile trappa ovenifra. Hans far holdt ham i armene, og trøstet ham en stund til gråten stoppet. Det tok ikke lange tid før gutten igjen fòr rundt som en rakett rundt bordene.

Når jeg la meg denne kvelden, prøvde jeg å forestille meg hvordan det ville være å forlate mitt hjem, og kanskje en del av familien for en slik usikker fremtid. Jeg kunne nesten høre hvordan de gikk i gjennom tankene sine, hvorvidt de skulle ta sjansen eller ikke. Jeg så for meg mennene sitte rundt bordet, og drikke kaffe og sprit, og prate hverandre i seiersrus over den enorme muligheten i Amerika.

”Et nytt liv for oss alle!”

Historien om Randvei

Randvei sitter og stirrer inn i flammene fra grua, og hører Brynhilds såre hikst når en ny sterk rie endelig har stilnet. Randvei har vondt av denne slitne kvinnen, som har mistet tre barn ved fødselen. Hun sender gudene sin stille bønn om å hjelpe Brynhild, så det går bra denne gangen. Brynhild har slitt hardt, og skulle ikke ha ligget her nå for årene har gått henne forbi. Randvei tror ikke hun klarer å gå svanger flere ganger. Det angstfylte blikket i de trette øynene skjærer Randvei i hjertet. Hun må snu seg bort så ikke Brynhild skal se tårene i øynene hennes. Det har vært så altfor ofte med barsel død i den senere tiden. Det føles som om disse kvinnene henger fast ved henne, fra sted til sted hvor hun drar for å hjelpe. Fattigheten, håpløsheten og kulden tærer hardt på kreftene.

Randvei vet at det vil ta ennå litt tid, og setter seg ned.........

Hvis ikke….

Hvis ikke veien jeg gikk var til togstasjonen
Ville den ha vært en kjent sti eller kanskje en pilgrimsvei
Hvis ikke strømledningene hang over hodet mitt
Ville jeg ha nytt synet av snøen som dalte ned
Hvis ikke togsporene passerte meg i sin iskalde stillhet
Ville de ha vært en vei jeg støtte på som kunne gåes begge veier
Hvis ikke alle menneskene på toget desperat prøvde å få et eget dobbeltsete
Ville de ha samlet seg rundt noen få seter og fortalt hverandre siste nytt

Se forbi togretningsskiltet
der borte ...........................

Seter

En vakker plass for en seter
armene bærer med iver og sår
i tåke, regn og vind de leter
uferdig hus gir usle levekår

Ut av rutete glas de ser tåken drive
fyller dalen langt der nede
røyken fra svart ovnen vil ei sive
himmelens tak snor seg som klede

"Korset”

-historien om Berit jeanette på 12hundre tallet.

Hun kunne ikke forstå, hvordan hun kunne klare å bli glad i noen annen mann.
Hun ble fylt av raseri, over at hun skulle tvinges inn i et ekteskap, med en mann hun kanskje avskydde. Hun hadde farens temperament, og bestemte seg for å straffe faren for denne pakten som var avtalt. Hun forstod alt sammen så godt. Det at slektene stod sterkere og alt det der, men hun følte seg så sveket at fornuften var blåst bort med vinden over havet. Å som hun drømte om havet. Hun hadde hørt Fader Adelan fortelle om nonneklostrene mye nærmere havet, og en tanke begynte å ta form i hodet hennes. Hun var av en stolt avstamning, så det falt naturlig for henne å holde sine tanker for seg selv. Det var bare moren hun kunne snakke med. Hun var av den samme menneskelige natur som henne selv, og forstod henne.

En kveld da moren kom inn til henne, fortalte Rikla alt sammen. Moren sa at hun ikke måtte tenke slik, det kunne godt være at hun fant en mann som hun kunne holde av.

Moren satt å så ut i rommet, selv om det var mørkt der inne med bare et stearinlys tent. Rikla strøk moren over kinnet, og hun så tårer i øynene hennes. Hun sukket og så ned på datteren.
- Jeg skal fortelle deg en historie barnet mitt, som du må holde for deg selv. Kan du klare det?
- Ja det vet jeg du kan, sa moren og smilte sårt.
- Jeg har vært i samme situasjon som deg, forstår du. Jeg har også elsket en annen. Det var ingen jeg kunne fortelle det til, og ingen oppdaget det heller. Derfor har det vært så vondt å se deg gå igjennom dette uten å kunne si noe, men nå føler jeg at det er noe du har i tankene som jeg bør vite om. Rikla fortalte hva hun hadde bestemt seg for. Moren ba henne innstendig om å ikke gjøre dette, fordi hun hadde så mye liv i seg.
- Du er overalt til tider. Kan du tenke deg å bare gå innenfor murene i et kloster, og be hele dagen, sa moren med blanke øyne.- Jeg ville ha det verre her, ved å se Vigor og Christie sammen.
- De skal ikke bo her vennen min, de skal bo i borgen på Fort Landgreen. Du vil ikke se de hele tiden, selv om vi sikkert vil tilbringe mye tid sammen allikevel.
Rikla sa at hun egentlig ikke ville reise i kloster, men leve i friheten, som moren hadde gjort. Det var nok mest det at hun ville straffe faren.
- Jeg har ikke levd i friheten som du tror vennen min, sa hun, det skal du vite. Jeg forstår din fars tankegang, og at han ønsker giftemålet overstått så snart som mulig. Han vet at du er en trussel for hele avtalen. Han kan jo se at du er vakker, vennen min. Vi vet ikke hans innerste tanker. Hans stolthet glipper ikke med sentimentalt snakk.
- Men hvorfor mor, hvorfor ropte Rikla. Hva er galt med meg?
- Det er ingenting galt med deg, sa moren, men det er vanlig at den eldste giftes bort først, før de blir for gamle. Ikke kunne noen vite at du og Vigor skulle komme til å elske hverandre slik. Det kunne jo skjedd at du ikke likte ham i det hele tatt. Jeg må nok innrømme at jeg skjønte ganske tidlig, at han kom til å bli en vakker mann, og at dere passet perfekt for hverandre.
Rikla sa ingenting på en stund, men så stirret hun på moren med oppsperrede tårevåte øyne. - Mor jeg må vekk herfra nå med en gang, mor. Kan du hjelpe meg å flykte, mor?
- Nei, men kjære deg, du kan ikke det, vennen min, hvor skal du dra?
- Jeg veit ikke, men jeg må bort herfra.
- Hva tror du din far ville gjøre med meg, dersom han fant ut at jeg hadde hjulpet deg bort herfra?
Rikla tenkte seg om, og forstod at hun ikke kunne utsette moren for noe slikt.
- Ja jeg forstår det, sa Rikla, men det må finnes en løsning.
Moren brast i gråt, og holdt rundt Rikla. - Jeg vil ikke miste deg, du kjæreste deg, gråt moren, hva skal vi gjøre?
De holdt rundt hverandre en stund, og moren samlet seg, og tok frem en liten bylt fra kjolen.
Det var et hvitt tørkle som var brettet nøye og pent sammen, og hun pakket det forsiktig opp.
Inni tørkle lå det et kors. Moren så på det en stund uten å si noe, og strøk forsiktig over det med fingertuppene.
- Hva er dette? mor, sa Rikla, dette har jeg aldri sett før.
- Nei, det har du nok ikke, for jeg har aldri viste det frem til noen før nå. Jeg skal fortelle deg en historie, kjære barnet mitt.

Nåtid til korset

.....Jeg kjenner hennes trygghet smitte over på meg, og føler at jeg klarer dette. Jeg går videre med en ny sterk følelse inne i meg, av en ny frihet i mørket. Jeg kjenner den salte lukten ifra sjøen, og nærmer meg svabergene. Bølgene slår oppover svabergene, mens jeg går. Jeg beveger meg mot der et par furuer står, og hvor fjellet flater seg ut i et fint gulv. Her blåser det ikke så mye, og jeg kjenner det sitrer i kroppen. Jeg flytter meg litt mer mot venstre bortenfor trærne, og setter ned lyktene i en sirkel. Det er ni lykter til sammen, og jeg smiler og tenker; Ja det måtte være ni stykker.....

Irlandsturen

Jeg trodde lenge, at jeg skulle reise til Skottland. Så trodde jeg, at jeg skulle reise til Nord England. Viktig var det, at jeg kjøpte alvehunden Welsh Corgi Pembroke fra Wales. Den passet jo så godt inn i min tro på mitt tidligere liv, på 1200 tallet. Med hjelp av et kart, og Arvid, min healer i Drammen gikk turen til Irland.

Etter hundre meter, forstod jeg hvorfor en Ire ikke går langs veien. Det måtte en sta, norsk kvinne med en tro på det hinsidige til. Bilene kjørte så fort, at jeg måtte kaste meg inntil veiskråningen hver gang det kom bil. De kom ofte. Her hjemme har vi vei renne, og en ca 30cm mellom asfalten og vei renna, her var det ingen ting. Jeg gikk med vond mavefølelse hele tiden, og ville snu. Jeg kunne ikke det, fordi healeren i Drammen hadde sagt at jeg skulle finne noe i Abberdorny. Jeg vil ikke dø her på landeveien, tenkte jeg. Hver gang en bil kom, stoppet jeg og gikk så godt ut av kjørebanen som mulig. Jeg hang i greiner og trær, i en hel mil.

Etter å ha gått en ca fem seks kilometer, fikk jeg se heiene som jeg alltid har drømt om. Det var nok ikke fritt for at det kom noen tårer da. Jeg ønsket meg klarvær, en av kjolene mine, en kappe og en stav. Tenk å bare gå og gå, hvor eneste tanke var sorg og fortvilelse over tapt kjærlighet. Bare være på stien, til en kom frem til dit en nå skulle. Jeg fikk det for meg at jeg ville ha vært sulten, sårbeint og kald. Det tror jeg at jeg ville vært så vant til, at det hadde sikkert vært ok. Det ville vært en enorm kontrast, til dagens problemer. Ikke for det, vi søker jo kjærligheten i dag også. Vi ønsker oss bare så mye annet i tillegg, så den blir litt tåkete tror jeg.

Jeg gikk videre, søkkvåt, kald og sulten, uten stav.

Jeg begynte å tvile på om ti kilometer er det samme som i Norge, fordi dette var en forferdelig lang tur. Endelig så jeg en gartneri butikk, og et skilt med Abberdorny på. Der var også et lite veikryss. En kilometer igjen, og som jeg gledet meg. Jeg så for meg ruinborgen som jeg hadde funnet på internett, og gledet meg veldig, men gruet meg også. Hva ville jeg finne? Var det her jeg vokste opp?

Da jeg endelig kom frem, var det tre hus der og en pub. Jeg var veldig sliten, og tenkte at vertshus det hadde de i middelalderen også. Jeg synes det var helt på sin plass å gå inn der.

Det var mørkt der inne, med en fire- fem personer innenfor. Klokka var vel ca 14 tror jeg.
Interiøret var i mørkt brunt treverk, og alle sammen snudde seg mot meg når jeg kom inn.
Jeg måtte sikkert ha vært litt av et syn. Jeg var søkkvåt, og det rant av brillene. De dugget, så jeg så ingen ting. Fingrene mine var like frynsete, som når jeg har ligget en time i badekaret.
En kjempehyggelig dame kom med håndkle, så jeg kunne tørke ansiktet mitt, og papir til brillene. Glad bestilte jeg en Guinness. Det var den beste ølen jeg hadde smakt noen gang, og den var verdt å risikere livet for. De spurte hvor jeg var fra, så jeg sa:

- My name is Berit Jeanette, and I am from Norway. I am here to find out where I lived, for eigth hundred years ago. Så smilte jeg.
Alle i puben ble i grunnen litt rare, en satte ølen i halsen, og noen holdt på å dette av barkrakken. Felles for alle, var at de trodde jeg var sprø.

Astrids kroning

Astrid løp gjennom de mørke gangene i borgen, og kjente den råe og mugne lukten fra de fuktige steinveggene. Hun forsøkte å bevege seg så stille hun kunne. Allikevel hørte hun sine egne raske skritt fra steingulvet og veggene, gjalle gjennom hodet sitt. Det var umulig å ikke fortelle forfølgeren hvor hun var.

Anja og Tryms dans

Stå nå stille jente, så jeg ikke stikker deg i halsen, sa moren.
- Hun forsøkte å feste brosjen i skjorte kragen, uten hell. - Jeg tror du er helt på styr jeg, jente. Moren smilte der hun kjeftet, og Anja så det glimte til i morens øyne.
- Kan du ikke fortelle om når du traff far på dans da mor? Før dere giftet dere altså??
- Å, det har du hørt så mange ganger før, jenta mi. Nå skal du heller tenke på din egen dans med Trym nå. Jeg tror du kommer til å få mange fine ord i kveld, jenta mi, sa hun og klemte datteren inntil seg.